I løpet av de siste tre ukene har jeg utviklet meg til å bli profesjonell spammer. Jeg sender e-poster i alle retninger, og til alle slags personer. Jeg ser på e-post som en relativt uformell måte å ta kontakt på i Norge, men det en helt annen e-post-etikette i England. Istedenfor å utnytte og videreutvikle måten å kommunisere på, føles det som at språket ikke har endret seg siden man brukte brevduer. Jeg skal innrømme det, jeg sliter.

Uten å kalle morfar gammeldags, så har han litt samme problemet; han forstår ikke alltid forskjellen på mail og chat. Nå skal det sies at morfar er en moderne mann på mange måter. Blant annet undertegner han alltid med “mkh mrfr”. Det tok meg en stund før jeg klarte å knekke koden. Jeg trodde lenge at han var kulere enn meg, og at det var en mer avansert versjon av noe i rekken ftw, lol og wtf, før jeg forsto jeg det rett og slett sto for “med kjærlig hilsen morfar”. Så når jeg chatter med morfar på Skype (igjen, en moderne mann er han), ender han alle meldingene med “mkh morfar”, fordi det er sånn han gjør det på mail.

“Hei Dyveke. Mkh mrfr”
“Hei morfar!”
“Har du det bra? Mkh mrfr”
“Ja, det har jeg, har du og mormor det bra?”
“Vi har det bare fint. Mkh mrfr”
“Så bra! Du trenger ikke å skrive ‘hilsen morfar’ hele tiden, jeg vet at det er deg jeg prater med:)”
“OK. Mkh mrfr”

Her borte henger mye av problemene sammen med at engelskmenn er så høflige. De åpner døren for deg, sier pardon og ikke hæææææ, og kaller deg gjerne love. Og derfor holder det ikke å åpne en vanlig e-post med “Hei”, eller, som jeg også liker å gjøre , “Hallaien”. (neida). Her åpner man med kjære. Og jeg mistenker at det er fordi det var slik man gjorde det da man skrev sippete kjærlighetsbrev på 1800-tallet.

“Dear Miss Nilssen”. Jeg får meg ikke til å skrive det. Jeg vil skrive “Hi”, men det er for personlig, og kan bare skrives til venner. Hvordan kan hei være mer personlig enn kjære? Og så skal det, avhengig av hvilken type e-post det er, gjerne følges av mr/ms/sir/madame/to whom it may concern. Deretter kommer det overhyggelige innholdet, før det vanskeligste, som er avsluttningen.

På norsk avslutter jeg med Dyveke. Kanskje, “vi prates”, “håper dette kan være interessant”, “ta kontakt om det skulle være noe”, Dyveke. Mange avslutter med “Med vennlig hilsen”, men jeg det sier seg selv synes jeg, ved mindre det er en veldig uvennlig mail.

På engelsk er det ikke høflig å bare avslutte med navnet sitt. Her avslutter man en e-post med “Kind regards”, “Regards”, “Best regards”, “Best”, “All the best”, “Thanks”, “Yours faithfully” (herregud), “Yours sincerely”. Alt høres rart ut. “Kind regards” funker ikke på noen av språkene for meg, “All the best” blir for cheesy, “Yours sincerely” for overdådig, og “Thanks” høres i blant bare frekt ut.

Kanskje det er en generasjonsgreie. Kanskje er jeg veldig uhøflig, både på norsk og engelsk. Ungdommen nå til dags, osv. Men for meg er e-post en enkel måte å ta kontakt med noen på, ikke et brev, og derfor bør man utnytte det. For all del, man skal jo være hyggelig, men kort og presis er bedre enn påtatt og pretensiøs, synes jeg. Jeg liker ikke å henvende meg til noen jeg ikke kjenner med kjære, så hvorfor skal jeg? Hvordan gjør du det?

Jeg vurderte lenge å gjøre et poeng ut av å bare signere  med Dyveke. Nå tror jeg at jeg heller skal ta en morfar. “Mvh dvk”. Ser jo litt kult ut da?

Følg meg med bloglovin