Da jeg først flyttet til London sa jeg til min tante at når hun kom og besøkte meg, så skulle jeg være så godt kjent med byen at vi kunne gå til akkurat det bakeriet, på den gaten, fordi der hadde de den beste muffinsen. Eller den sterkeste kaffen. Eller de koseligste lenestolene. Eller. Ja, du ser hva jeg mener. Det har tatt meg tre år og mye prøving og feiling, men jeg begynner etterhvert å samle opp en god del sånne favorittsteder.

Det kan være at jeg finner på å skrive en litt mer omfattende guide senere, men foreløpig har jeg bestemt meg for å plotte de inn på et googlemaps-kart. Mest for min egen del, men forhåpentligvis kan det også brukes av andre. Det er som regel sånne steder som har noe ekstra, og som er langt unna Londons turisthelvete.

Litt butikker, litt mat, litt utesteder, litt aktiviteter, litt å se på, mye kos. Jeg oppdaterer det etterhvert som jeg kommer på flere steder / har tid. Spread the word.

Følg meg med bloglovin

Mornings! Jeg har blogget om frokost før, men om du vil slippe å lage den selv kan The Breakfast Club virkelig anbefales.

De har tre restauranter i London, (Angel, Hoxton og Soho), og serverer forskjellige variasjoner av egg og bacon, wraps, sandwicher og andre deilige morgenretter i sjarmerende omgivelser.

Jeg pleier å spise pannekaker med ferske bær, men på søndag var jeg vill og galen og prøvde meg på av alle ting french toast med bacon og bananer.

Oi, sa jeg da jeg fikk maten, og høhø, dette kommer jeg aldri til å spise opp, og vips så satt jeg der og slikket tallerkenen. Koppen med blader var liksom ikke det samme etterpå.

Vi var på Breakfast Club på lørdag også. Da var jeg litt pjusk og hadde en hårdag som var så dårlig at jeg trodde den var ubeskrivelig, helt til vi kom tilbake og servitøren gjenkjennende sa Hei! og Har du vært hos frisøren? Pinlig stillhet. Nei, jeg har bare vasket det. Jeg synes det beskriver den ganske godt.

Neste ting på gjørelisten er å se filmen.

Følg meg på bloglovin.

Hver søndag er det blomstermarked i Colombia Road med et enormt utvalg av fine og ikke minst billige blomster. Etter full storm i går kom det heldigvis masse sol i dag, så da dro jeg med meg mamma for å finne et nytt offer for de alt annet enn grønne fingrene mine. Etter å ha snust på oliventrær, appelsintrær og palmer, overbeviste mamma meg om at en god gammaldags orkidé var veien å gå. Den skal visst se pen ut lenge, uten at det er så mye jobb med den. På veien hjem knakk jeg den ene stilken. Jeg gir den til torsdag.

Følg meg på bloglovin
Folg meg på dailybooth

Det er en kjede som du finner over hele London, og som serverer sushi på et bånd som går (kjører? ruller? drar?) gjennom restauranten. Du plukker selv av de sushibitene du vil ha, og fargen på tallerkenen  avgjør prisen. De har også unlimited miso-suppe, stekte retter for de som ikke er helt på rå fisk, og japansk øl på fine bokser.

Det har etterhvert blitt en greie at alle jeg får besøk av fra Norge, blir med til Yo!. Selvsagt fordi jeg da gjerne får maten påspandert, men også fordi det er helt greie priser for kjempegod sushi som er tilgjengelig asap. Og jeg skal ikke lyge, båndet gjør det ekstra gøy.

Her angriper jeg en godbit for to år og minst 13 frisørbesøk siden.

Det er dyrt å være avhengig av sushi i lengden. Yo! har blue-mondays hvor alle tallerkene har “blå pris” som er ca 20 kroner, så mandag er sushi-dagen. Ellers har London mye helt grei “fast-food” sushi, som knuser Deli-sushi ned i støvlene både på smak og pris. Både Wasabi og Itsu anbefales.

Og om jeg virkelig skal flotte meg, lager jeg det selv. Da ser det sånn ut:

Når jeg sier virkelig flotte meg, så mener jeg det. Tre timer, tre kokker, og en blodig finger tok dette, back in the days da vi hadde mer enn to tallerkner. Men det var verdt det.

Ps: London-tips, ja eller nei?

Den bygger på Andy Warhols utsagn om at “good business is the best art”, og viser kunstnere som siden 80-tallet har, vel, solgt seg selv til media for å skape seg et navn.

Warhol var selvsagt sterkt representert, sammen med blant annet Damien Hirst, Jeff Koons og Takashi Murakami.

Deler av utstillingen var rett og slett absurd, (ett rom inneholdt porno på svære lerreter), men mye var veldig interessant.  Det som fascinerte meg mest, bortsett fra den fine raringen Warhol, var Damien Hirsts “Spot Paintings and Twins“.

Under to av maleriene hans av prikker i forskjellige farger, satt det ett sett tvillinger. De kunne fortelle publikum at det kom nye tvillinger hver fjerde time, og alt de måtte gjøre var å sitte der og se like ut. Jeg fikk ikke ta bilder, men her snakker Hirst om prosjektet:

Utstillingen varer til 17 januar, så hvis du er i London anbefaler jeg deg å kikke innom. Du kan bestille billetter på nett her.