Den siste tiden er det en god del som har havnet her ved å google navnet mitt. Det er gøy, jeg liker å bli googlet, men det har også fått meg til å tenke. Jeg vil gjerne at denne siden skal vise klart hva jeg kan, gjør og vil, og ikke at det skal være gjemt mellom masse fjas.

Så i dag har jeg gjort noe jeg har tenkt på lenge: jeg har fjernet en hel haug med innlegg.

Jeg har aldri skrevet eller publisert noe jeg ikke kan stå for, og derfor har jeg ikke gjort dette før, men det er likevel de færreste bloggpostene som gjør at jeg fremstår slik jeg gjerne vil, og bør, gjennom noe som er så sterkt knyttet til navnet mitt og jobben min.

De innleggene som får fest treff via google, og som tydeligvis har en eller annen verdi for noen, er igjen. De andre er ikke slettet, bare gjemt bort til inntil videre.

Fra nå av vil jeg fokusere på å skrive om arbeid og tanker rundt journalistikken, frilansing og foto, og kanskje litt om interesser. En ny frisk start, med en klarere retning som burde ha tatt form for lenge siden. Det er det som er vanskelig når man har blogget i seks år, men det er på tide å innse at også bloggen er voksen. Jeg håper dere fortsatt følger med.

/Dyveke

Ny Gullars-DVD er i butikk. Løp og kjøp! Evt trykk og kjøp. At det er jeg som har designet coveret spiller ingen rolle, det er en finfin nostalgisk presang til de som var barn på 80-tallet, og finfin presang til de som er unger nå. Bærer muligens litt preg av å være laget før vi ble ordentlig god med teknologi og sånn, men desto bedre sier jeg.

Jeg smelter helt når den derre masekråken ser opp på Marianne med de håpløst skeive øynene sine og sier “Du? Kan eg få låv å vere med deg?”. Åååååå. Barne-TV blir aldri det samme igjen.

Følg meg med bloglovin

Risotto med chorizo og sopp (for 2 personer)

- 150 gr arborio-ris
- En halv løk i små biter
- Ett fedd hvitløk
- 1 ss olje
- Masse smør
- 1 dl hvitvin
- 700 ml buljong
- Chorizo
- Sopp
- Masse revet parmesan

1. Ha olje og rikelig med smør i pannen. Stek løk og hvitløk til løken blir blank og myk
2. Hell oppi risen og bland med løken. Når risen er “tørr” heller du på vinen og lar den trekke inn
3. Så heller du på litt buljong, lar den koke inn, og gjentar til risen er ferdigkokt (ca 30 min)

4. Mens du venter på risen steker du chorizo og sopp (og prøvesmaker litt)
5. Når det er tomt for buljong har du oppi en god dæsj (sånn 50 gr) smør, blander i chorizo og sopp, og lasser på med parmesan (så mye du vil til konsistensen blir riktig)
6. Server med god salat. Vi hadde spinat, ruccola og tomat.

MMMM

Følg med meg bloglovin

Jeg har lett for å bli distrahert av internett når jeg skal jobbe. I Ommwriter skriver du på en fin bakgrunn, med behagelig musikk og tastelyder. Gjør ikke annet jeg nå, har helt dilla. Se videoen. Prøv!

Følg meg med bloglovin

England kan dette med tradisjoner. Forrige uke hadde jeg endelig graduation, og jeg lot meg rive med i klisjeen. Kasting av hatt, cheesy posering på bilder og fjong lunsj med stolte foreldre. Påfulgt av heidundrandes feiring med klassekamerater jeg ikke har sett på et halvt år. Så lenge jeg takket høflig nei til å ta bilde foran blå bakgrunn, med falsk diplom i hånden, tror jeg at jeg kom greit ut av det. Hvorfor gjør man ikke dette i Norge?

Følg meg med bloglovin

I løpet av de siste tre ukene har jeg utviklet meg til å bli profesjonell spammer. Jeg sender e-poster i alle retninger, og til alle slags personer. Jeg ser på e-post som en relativt uformell måte å ta kontakt på i Norge, men det en helt annen e-post-etikette i England. Istedenfor å utnytte og videreutvikle måten å kommunisere på, føles det som at språket ikke har endret seg siden man brukte brevduer. Jeg skal innrømme det, jeg sliter.

Uten å kalle morfar gammeldags, så har han litt samme problemet; han forstår ikke alltid forskjellen på mail og chat. Nå skal det sies at morfar er en moderne mann på mange måter. Blant annet undertegner han alltid med “mkh mrfr”. Det tok meg en stund før jeg klarte å knekke koden. Jeg trodde lenge at han var kulere enn meg, og at det var en mer avansert versjon av noe i rekken ftw, lol og wtf, før jeg forsto jeg det rett og slett sto for “med kjærlig hilsen morfar”. Så når jeg chatter med morfar på Skype (igjen, en moderne mann er han), ender han alle meldingene med “mkh morfar”, fordi det er sånn han gjør det på mail.

“Hei Dyveke. Mkh mrfr”
“Hei morfar!”
“Har du det bra? Mkh mrfr”
“Ja, det har jeg, har du og mormor det bra?”
“Vi har det bare fint. Mkh mrfr”
“Så bra! Du trenger ikke å skrive ‘hilsen morfar’ hele tiden, jeg vet at det er deg jeg prater med:)”
“OK. Mkh mrfr”

Her borte henger mye av problemene sammen med at engelskmenn er så høflige. De åpner døren for deg, sier pardon og ikke hæææææ, og kaller deg gjerne love. Og derfor holder det ikke å åpne en vanlig e-post med “Hei”, eller, som jeg også liker å gjøre , “Hallaien”. (neida). Her åpner man med kjære. Og jeg mistenker at det er fordi det var slik man gjorde det da man skrev sippete kjærlighetsbrev på 1800-tallet.

“Dear Miss Nilssen”. Jeg får meg ikke til å skrive det. Jeg vil skrive “Hi”, men det er for personlig, og kan bare skrives til venner. Hvordan kan hei være mer personlig enn kjære? Og så skal det, avhengig av hvilken type e-post det er, gjerne følges av mr/ms/sir/madame/to whom it may concern. Deretter kommer det overhyggelige innholdet, før det vanskeligste, som er avsluttningen.

På norsk avslutter jeg med Dyveke. Kanskje, “vi prates”, “håper dette kan være interessant”, “ta kontakt om det skulle være noe”, Dyveke. Mange avslutter med “Med vennlig hilsen”, men jeg det sier seg selv synes jeg, ved mindre det er en veldig uvennlig mail.

På engelsk er det ikke høflig å bare avslutte med navnet sitt. Her avslutter man en e-post med “Kind regards”, “Regards”, “Best regards”, “Best”, “All the best”, “Thanks”, “Yours faithfully” (herregud), “Yours sincerely”. Alt høres rart ut. “Kind regards” funker ikke på noen av språkene for meg, “All the best” blir for cheesy, “Yours sincerely” for overdådig, og “Thanks” høres i blant bare frekt ut.

Kanskje det er en generasjonsgreie. Kanskje er jeg veldig uhøflig, både på norsk og engelsk. Ungdommen nå til dags, osv. Men for meg er e-post en enkel måte å ta kontakt med noen på, ikke et brev, og derfor bør man utnytte det. For all del, man skal jo være hyggelig, men kort og presis er bedre enn påtatt og pretensiøs, synes jeg. Jeg liker ikke å henvende meg til noen jeg ikke kjenner med kjære, så hvorfor skal jeg? Hvordan gjør du det?

Jeg vurderte lenge å gjøre et poeng ut av å bare signere  med Dyveke. Nå tror jeg at jeg heller skal ta en morfar. “Mvh dvk”. Ser jo litt kult ut da?

Følg meg med bloglovin

Helt tom vogn, midt på dagen og på central line. Kryss i taket.

Følg meg med bloglovin

Jeg kommer til å savne te-samlingen min.

Følg meg med bloglovin

Da jeg først flyttet til London sa jeg til min tante at når hun kom og besøkte meg, så skulle jeg være så godt kjent med byen at vi kunne gå til akkurat det bakeriet, på den gaten, fordi der hadde de den beste muffinsen. Eller den sterkeste kaffen. Eller de koseligste lenestolene. Eller. Ja, du ser hva jeg mener. Det har tatt meg tre år og mye prøving og feiling, men jeg begynner etterhvert å samle opp en god del sånne favorittsteder.

Det kan være at jeg finner på å skrive en litt mer omfattende guide senere, men foreløpig har jeg bestemt meg for å plotte de inn på et googlemaps-kart. Mest for min egen del, men forhåpentligvis kan det også brukes av andre. Det er som regel sånne steder som har noe ekstra, og som er langt unna Londons turisthelvete.

Litt butikker, litt mat, litt utesteder, litt aktiviteter, litt å se på, mye kos. Jeg oppdaterer det etterhvert som jeg kommer på flere steder / har tid. Spread the word.

Følg meg med bloglovin

Stick with me, baby!, lager barter og afrosveiser som du kan klistre på eplet på macen din. Det er ikke nerden i meg som vil ha dette, det er kvinnen. Endelig skal Macen vokse opp og bli en kjekk ung mann. Bart til folket!

Følg meg med bloglovin