FAVORITTER – ANIMASJONSFILMER
Forrige helg brukte jeg den 5 år gamle engelske fetter min til det 5-åringer skal brukes til: en unskyldning for å se animasjonsfilmer på kino. Sammen dro vi for å se “Up”, den nyeste Disney Pixar filmen, med de fantastiske fine ballongene.
Jeg tror at av alle ungene i kinosalen var jeg den som hadde det største smilet, den høyeste latteren og de mest tårefylte øynene gjennom spennende, tristfine og hysterisk morsomme øyeblikk.
Da jeg kom hjem anbefalte jeg entusiastisk filmen til andre fine venner som også kommer på dårlige unnskyldninger for å se barnefilmer på kino, og fikk til svar “ikke bedre enn Wall-e vel?” og “Slår den Nemo?”. Og så begynte jeg å tenke, njoo, tjooo, neeej, jooo. Så nå har jeg satt meg ned og laget en liste.
Alle filmene er sett og dømt fra et voksent perspektiv. Med andre ord, det finnes gode barnefilmer som jeg elsket da jeg var yngre, men som jeg ikke nødvendigvis ville satt stor pris på nå for annet enn mimre-faktoren (de fleste Disneyfilmene for eksempel).
MINE TEGNE- OG ANIMASJONSFILMFAVORITTER:
1. WALL-E (2008)
Jeg forelsket meg helt i Wall-e da jeg så den. Det er en animasjonsfilm jeg tror er litt langsom og treg for de minste, men jeg hang ved hver bevegelse – det er ikke så mange ord, og så den igjen dagen etter. Kan jeg kalle den en barnefilm for voksne?
2. UP (2009)
Jeg pleier alltid å se filmer flere ganger, så det blir kanskje litt urettferdig å allerede plassere Up så langt, eh, oppe, men om jeg skal dømme etter førsteinntrykket synes jeg den fortjener det.
3. MIN NABO TOTORO (1988)
Denne filmen er like gammel som meg, men jeg så den først for to år siden. Det var den første japanske tegnefilmen jeg så, og jeg ble veldig fascinert. Japanerne får til noe fantastisk og mye dypere enn Disney. Denne har humor, ekstremt irriterende japanske stemmer, og vidunderlige herlige rollefigurer.
4. FINDING NEMO (2003)
Jeg hadde vondt i magen etter først ha sett Finding Nemo. Det var så mange små finurlige detaljer å le av, pakket inn i den gode feel-good Disneyhistorien, at jeg fortsatt setter på Nemo om jeg har en dårlig dag. Plusspoeng for at jeg aldri blir lei.
5. SPIRITED AWAY (2001)
Fin fin fiiiin film. Jeg hadde ingen forventninger da jeg så den, plukket den opp på HMV fordi den kostet £3, og jeg akkurat hadde sett Totoro. Jeg ble igjen helt fascinert, den er så annerledes fra hva jeg er vant til. Se den.
6. TOY STORY (1995)
Scorer kanskje litt på mimrefaktoren, men er en av de filmene jeg har sett mer humor i som voksen enn som barn, og fortjener absolutt en plass på listen.
7. ISTID (2002)
Til og med mamma ler av denne, og det er grunn nok. Nytes best på norsk selvsagt.
8. SHREK (2001)
Det er egentlig en skam at Shrek havner så langt nede, for det er en utrolig morsom film. Jeg har veldig sansen for plottet, og synes den er veldig gjennomført.
9. WALLACE AND GROMIT (2005)
Det er mye bra Wallace and Gromit filmer og klipp, men jeg flirer mest av The Curse of the Were-Rabbit. Det sto mellom W&G eller Chicken Run, som også er en knallfilm, men det fikk bli osteelskeren. Alt er så gjennomtenkt og velplassert. Og Britisk.
10. DE UTROLIGE (2004)
Kanskje ikke like morsom som andre filmer på listen, men likevel en film jeg virkelig følte meg underholdt av, og med et helt annet tempo enn f.eks Wall-e. Jeg liker den.
Puh. Enig/uenig? Noen jeg har glemt?
Ellers anbefaller jeg å se dette klippet, er det bare jeg som føler meg litt lurt?
/ My favourite animation movies from a grown-up’s perspective.
YO! SUSHI
Jeg nevnte såvidt i forrige innlegg at jeg fikk dilla på sushi da jeg først flyttet til London for to år siden. En av hovedgrunnene til at jeg ble (og fortsatt er) avhengig, er restauranten Yo! Sushi.
Det er en kjede som du finner over hele London, og som serverer sushi på et bånd som går (kjører? ruller? drar?) gjennom restauranten. Du plukker selv av de sushibitene du vil ha, og fargen på tallerkenen avgjør prisen. De har også unlimited miso-suppe, stekte retter for de som ikke er helt på rå fisk, og japansk øl på fine bokser.
Det har etterhvert blitt en greie at alle jeg får besøk av fra Norge, blir med til Yo!. Selvsagt fordi jeg da gjerne får maten påspandert, men også fordi det er helt greie priser for kjempegod sushi som er tilgjengelig asap. Og jeg skal ikke lyge, båndet gjør det ekstra gøy.
Her angriper jeg en godbit for to år og minst 13 frisørbesøk siden.
Det er dyrt å være avhengig av sushi i lengden. Yo! har blue-mondays hvor alle tallerkene har “blå pris” som er ca 20 kroner, så mandag er sushi-dagen. Ellers har London mye helt grei “fast-food” sushi, som knuser Deli-sushi ned i støvlene både på smak og pris. Både Wasabi og Itsu anbefales.
Og om jeg virkelig skal flotte meg, lager jeg det selv. Da ser det sånn ut:
Når jeg sier virkelig flotte meg, så mener jeg det. Tre timer, tre kokker, og en blodig finger tok dette, back in the days da vi hadde mer enn to tallerkner. Men det var verdt det.
Ps: London-tips, ja eller nei?
OBAMA
Om jeg først får øynene opp for noe, blir jeg fort besatt. Det skjedde med tetris på videregående, det skjedde med sushi da jeg først flyttet bort her, og det skjedde med Barack Obama høsten 2008.
Fordi jeg har rare venner, og fordi de rare vennene er utrolig fine (hei Eirin), fikk jeg derfor en life-size cardboard cut-out av Obama levert på døren til bursdagen min i april.
Over sommeren bodde han hos en kompis, og fordi han hadde det så bra der ble han ikke plukket opp igjen før i helgen, da jeg fikk besøk av nettopp Eirin. Det var stor gjensynsglede, og Obama ble bært hjem under armen.
Nå står han trygt plassert i gangen, og er igjen tilgjengelig for idol-bilder (her i heisen), eller for å skremme meg eller Arti når vi kommer ned om morgenen og tror det står en stor skummel mann og smiler til oss med unormalt mange og hvite tenner.
Planen videre er å få på plass det norske flagget han ble pyntet med til 17. mai, og så er det nesten som å ha ham på ordentlig.
// My life-size cardboard cut-out of Obama is back. I’ve missed him!
GHOST BIKES
Jeg vet ikke om vi har Ghost Bikes i Norge, men de finnes overalt i London. På norsk kan det vel kanskje oversettes til Minnesykler, for det er det det er. En sykkel males hvit, og settes opp som et minne der en person har mistet livet i en sykkelulykke.
Bare på veien til skolen går jeg forbi to. Tre hvis jeg går en omvei. Jeg har alltid tenkt på prosjektet som en veldig fin påminner; syklister må være forsiktige, og biler/busser må ta hensyn.
Det var før vi flyttet, og vi fikk en rett utenfor døren vår.
For meg er den sykkelen bare en påminner om at der, rett der, rett utenfor døren vår, døde en mann! Det er til og med et bilde av ham, et kort som beskriver i detalj hva som skjedde, og nye blomster dukker opp fra tid til annen. Det er litt som å bo på en gravplass.
Jeg begynner å forstå hvorfor husleien er så mistenkelig lav.
POP LIFE
Tidligere i uken var jeg på Tate Moderns nyeste utstilling, Pop Life: Art in a Material World.
Den bygger på Andy Warhols utsagn om at “good business is the best art”, og viser kunstnere som siden 80-tallet har, vel, solgt seg selv til media for å skape seg et navn.
Warhol var selvsagt sterkt representert, sammen med blant annet Damien Hirst, Jeff Koons og Takashi Murakami.
Deler av utstillingen var rett og slett absurd, (ett rom inneholdt porno på svære lerreter), men mye var veldig interessant. Det som fascinerte meg mest, bortsett fra den fine raringen Warhol, var Damien Hirsts “Spot Paintings and Twins“.
Under to av maleriene hans av prikker i forskjellige farger, satt det ett sett tvillinger. De kunne fortelle publikum at det kom nye tvillinger hver fjerde time, og alt de måtte gjøre var å sitte der og se like ut. Jeg fikk ikke ta bilder, men her snakker Hirst om prosjektet:
Utstillingen varer til 17 januar, så hvis du er i London anbefaler jeg deg å kikke innom. Du kan bestille billetter på nett her.
DIWALI
Noen ganger er det litt rart å bo med noen som har en annen religion enn deg. Jeg og roomie Arti er bemerkelsesverdig like på veldig mange måter, men jeg er (på papiret) kristen, hun er hindu.
Det gjør som regel absolutt ingenting, men vi merker det av og til. Som den gangen jeg glemte å putte pose på en åpnet pakke kjøttdeig, og Arti måtte kaste all maten hun hadde i kjøleskapet. Eller det faktum at vi har to av det meste på kjøkkenet, en beef-stekepanne og en non-beef. En beef-oppvaskkost og en non-beef. Og fargekoding; blå for beef. Jeg prøver så godt jeg kan.
På søndag tok Arti (bildet til venstre) meg med til Trafalgar Sq for å være med på offisiell feiring av Diwali, en slags lysfest som hinduer feirer før det de regner som nyttår.
Selve dagen feires ikke før 17. oktober i år. Da skytes det opp raketter, og familier og venner samles for å spise god mat og gi hverandre gaver. Arti sammenligner det med en blanding mellom jul og nyttår.
Etter dansing, klapping og underholdning fra scenen, bestemte vi oss for å ta en kaffe på The National Gallery. Det er faktisk en veldig koselig cafee, med et stort kakeutvalg fra fantastiske Peyton and Byrne.
Etter flere kopper varm drikke, dro vi hjem igjen til leiligheten vår. Med feber og uteliggerhoste krøllet jeg meg til en ball i sengen, og konkluderte med at det fineste med London er at jeg lærer så mye om andre mennesker.
Happy Diwali Arti!
/ Sunday I celebrated Diwali with my roomie Arti on Trafalgar Sq.
LONDONS FINESTE PUB
… ser sånn ut. Og jeg som ikke klarer å holde liv i kaktusen min engang.
The Churchill Arms @ Kensington Church Street.
SIMPLY BREAKFAST
En av favorittbloggene mine er Simply Breakfast. Jennifer Causey tar bilde av frokosten sin hver dag, og hun har til og med gitt ut en frokostbok.
Jeg tar meg sjelden tid til å lage en ordentlig frokost selv, jeg er mer en snooze-i-en-halvtime-og-stupe-ut-av-døren-ti-minutter-for-sent-med-en-rumlende-mage type, men bloggen hennes inspirer meg i blant til å ta i litt ekstra.
Som når jeg spiser rugbrødskiver med avokado og krabber fra Austevoll, mens jeg vrir hjernen min for å løse sudoku med tall fra 1-16 som jeg har jobbet med siden lørdag. (I dag er det onsdag.)
Det jeg alltid lager til frokost, er en kopp te. Dagens er en ny som jeg av alle steder kjøpte på IKEA i går, med rabarbra- og vaniljesmak. Jeg tror jeg er den eneste som drar på en møbelbutikk og kommer hjem med tørkede blader. Den var i grunn ikke så god.
Mmmmmmornings.
DAILY BOOTH
Jeg har meldt meg på dailybooth.com. Tanken bak siden er at du skal legge ut ett bilde hver dag, og på den måten få en slags bildedagbok som både kjente og ukjente kan se. Om du ikke har oppdatert på 24 timer, så får du en streng mail som minner deg på å gjøre det. Supert for en Photo Booth-junkie som meg, som etter to år med Mac har tatt over 700 bilder.
Ps: Legg meg til på bloglovin.
BILDER AV CHRISTINE SANDTORV
Artist, låtskriver, grafisk designer, tante og venn Christine Sandtorv fra Ephemera kommer ut med sin første godnattpop-plate i november. I den forbindelse har jeg lekt fotograf og tatt pressebilder.
Sånn ser to av bildene ut. Lyse og fine og med pittesmå rekvisitter. Les mer og se flere bilder på Christines blogg.
